Trenger vi en øvre grense for hva vi kan tillate av innavl?

The Companion Dog Registry setter en øvre grense for innavlsgrad hos valper på 10 %.

Er 10% i reell innavlsgrad en grense vi bør sette i avlen av rasehunder også?

Er det etisk riktig å fortsette med viten og vilje å pare hunder der man med sikkerhet vet at innavlsgraden til avkommene vil ligge på 30 eller 40 %? Det finnes faktisk oppdrettere av brukslinjer på Schäferhund i Norge i dag som mener de tilfører positiv genetisk variasjon ved å gjøre en kombinasjon der foreldrene er nærmere beslektet enn helsøsken!

Ulvehiets avl vil forsøke å holde COI under 10% på fremtidige produserte valper. Embark har et verktøy der man kan estimere innavlsgraden til avkom i en gitt kombinasjon. Dette er noe jeg benytter meg av i avlsplanleggingen.

For å få til dette, må antallet innmønstringer i Schäferhundrasen øke betraktelig, og jeg og noen få andre fremtidsrettede oppdrettere kan ikke være de eneste som jobber for å mønstre inn hunder i populasjonen. Skal det være mulig å holde COI under 10% i all fremtid, må flere oppdrettere være med og dra lasset. Det er ikke nok med noen få innmønstringer som deretter krysses tilbake med "renrasede" i videre generasjoner. Allerede i F4-F5 generasjonen vil man da være tilbake til utgangspunktet. Kanskje med noen få nye gener som kan virke positivt for helse og livslengde/kvalitet, men det meste vil være som før. Når vi har et utgangspunkt i rasen som er så høyt som 25-45 % i innavlsgrad, stiger COI raskt igjen ved tilbakekryssinger.

Eksempel:

Schäferhund fra brukslinjer med 30% COI som krysses med nært beslektet rase, eksempelvis Belgisk eller Hollandsk Gjeterhund.

F1= 5% COI

F2= 15% COI

F3= 22% COI

F4= Tilbake til utgangspunktet

For å få til en varig endring i populasjonen, må F1 krysses med F1/F2. Dermed vil man oppnå en større genetisk variasjon hos avkommene og man har nå mulighet til å gjøre en avlsseleksjon for hva man ønsker å ha med videre i avl. Seleksjonen må imidlertid ikke være for streng. Det er jo akkurat med denne taktikken vi har avlet oss inn i dette hjørnet der ALLE Schäferhunder bærer på dårlige gener for ryggdefekter og autoimmune lidelser som f.eks allergi, pannus og kreft. Friske, sunne hunder med gode bruksegenskaper fra disse kullene bør alle gå videre i avl, ikke bare en bitteliten andel slik det er i dag og har vært i alle generasjoner. (Stor takk til dere valpekjøpere som leier ut tispen deres for et kull hos oppdretter!) Matadoravlen må opphøre og vi må sette et tak på antall avkom pr individ. Jeg mener det er absolutt nok at en Schäferhund hannhund har 10 kull etter seg. Når raseklubben ikke tar tak i dette, må vi oppdrettere være vårt ansvar bevisst.

Så tilbake til hvorfor flere oppdrettere må bidra til å få mønstret inn flere Schäferhunder. Hvis man skal pare sin F1/F2 med en annen F1/F2, hjelper det svært lite på populasjonens genetiske variasjon om disse har felles mor/far/bestemor/bestefar. Vi trenger mange ulike stammer av innmønstrede hunder, og alle kan ikke ha de samme rasene som utkrysningsraser. Vi trenger hunder som komplementerer hverandre på alle plan. Ulike oppdrettere innen Schäferhund har ulike tanker om hvordan den perfekte Schäferhund er, og det er bra for mangfoldet!

Det som ikke er bra for mangfoldet, er oppdrettere som fortsetter å bruke hannhunder som allerede har veldig mange avkom etter seg, eller fortsetter å gjøre kombinasjoner med felles aner i de første 5 generasjonene. Med all kunnskap vi har i dag, må vi oppdrettere slutte med denne type avl, for hundenes skyld.

Link til det originale innlegget fra The Companion Dog Project